Alt starter med en drøm.

Alle vinnerder med respekt for seg selv har vel på et tidspunkt sittet om drømt om å sitte og drikke vin på «sin egen» vingård. Den drømmen kan ha mange former, enten det er å kjøpe vinmarker for å dyrke sine egne druer, bli med i en spansk coop og delta på dugnad en gang i året, bli bestevenn med en lokal vinbonde som man kan komme og gå som man vil hos, kjøpe eller leie seg en liten hytte på en vingård, eller gjøre sånn som Vinblogg.no har lyst til, og starte sin egen vinimport.

Møt Silves Vinho

Men hvordan gjør man egentlig det? Vi aner ikke! Så vi bestemte oss for å spørre noen som kan. Og der traff vi jackpot, for på en helt tilfeldig kveld på restauranten Palate møtte vi Henrikke og Camilla Schrøder, mesterhjernene bak Silves Vinho, importører av førsteklasses vin fra Portugal. Med bare to års aktiv drift driver de allerede med overskudd og 20 flasker i Vinmonopolets utvalg, så hvis ikke de kan lære oss dette er det vel ingen som kan.

Historien om hvordan det hele startet er veldig relaterbar. Familien har i 20 år hatt et feriested sør i Portugal ved Algarvekysten, i kommunen Silves, og i mang en sen nattetime, med god portugisisk vin på bordet, har samtalen dreiet inn på at de savner disse gode smakene i det norske utvalget, og tanken «Vi skulle ikke begynne å importere dem til Norge selv da?». Og over tid ble denne løse ideen til noe mer håndfast.

Brenner for Portugisisk vin

Men lite visste de hvor byråkratisk reisen skulle bli. Søstrene beskriver seg selv som «litt småkjekke og naive» da de startet – men også ekstremt ambisiøse. De var fast bestemt på å lykkes, og etter bare to års drift har Silves Vinho Group AS  vunnet sin tredje anbudskonkurranse hos Vinmonopolet. Den nyeste lanseres 4. november 2026 og er en musserende vin produsert på tradisjonell metode fra Bairrada, Portugals fremste region for musserende vin. Den har ligget 48 måneder på bunnfallet før den er degorgert, noe som gir stor dybde, kompleksitet og elegante fine bobler ifølge jentene, vi vinbloggere gleder oss til å sjekke dette selv.

Valget av Portugisisk ga seg selv, de brenner for å få god portugisisk vin inn på det norske markedet. Men å finne de rette produsentene krevde research research research. Henrikke fikk muligheten til å ta permisjon fra sin faste jobb, slik at hun bodde i Porto, leide bil og kjørte på.

Deretter var det litt testing og feiling for å finne ut ting,

Noen ganger kan kulturelle forskjeller føles avskrekkende, man tenker at portugisiske produsenter, hvor gården har vært i familien i generasjoner kan være vant til å gjøre ting på sin måte. For eksempel kom musserende vin fra Cortina Velha i ganske tunge flasker, men Vinmonopolet har innført krav om lettere flasker, også for musserende vin. Flaskene var på en måte litt av identiteten til produsentens vin. Heldigvis er Vinmonopolet en ganske stor og viktig aktør i Europa, så det viste seg at det ikke var så vanskelige å bli enige, men det er en prosess og kan ta tid.

Det meste løser seg egentlig:
-For tre år siden reiste vi og vår portugisiske partner Ana for å møte en av de litt mer konservative vinmakerne og vinne dem over til å samarbeide med oss. Vi var tre forholdsvis unge jenter, og jeg hadde med sønnen min, som da akkurat hadde fylt tre.  Vi snakket ikke portugisisk, og produsenten snakket ikke engelsk, så den portugisiske partneren vår satt og tolket. Men hvor seriøst de tok oss er jeg usikker på da vi kom der med en spinnvill sønn og var svette etter å ha sittet i bil i åtte timer, og skulle rett på vinsmaking. Jeg vet liksom ikke helt om vi hadde så troa på oss selv engang, da vi kom der som en sånn shitshow og jeg så de rynket litt på nesa. Men vi endte med et fantastisk godt forhold. Hva skal man si? De er jo mer enn en business partner nå, og det blir jo liksom personlig.

Verdiskaping

For jentene startet det med dagdrømming på sommerstedet, hva som er din inspirasjon vet vi ikke, men for å følge i deres fotspor starter alt med et stiftelsesmøte og de formelle tingene hos Skatteetaten for å få lov til å importere alkohol. Da trengs politiattester til alle eierne, som involverer vandelsjekk og sånt noe.

Når du har et selskap som har lov å selge alkohol så er det en prosess for å godkjennes som partner hos vinmonopolet. De er veldig opptatt av å ha kontroll på sin verdikjede, og det betyr også at det skal være kontroll på vinimportørenes produsenter i forhold til etisk standard og bærekraft med mere.

-Vinmonopolet var i seg selv en prosess hvor det tok mye tid å bli kjent med for et par ferskinger, med alt av frister og de ulike utvalgene. Det er godt tilrettelagt, men du må finne ut selv hvordan man fysisk importerer en vin, du må ha en logistikkpartner eller selv sørge for logistikken og fortolling og en masse greier. Du må ta inn hele partiet og fortolle alt sånt og ha et egnet lager i Norge. Lageret omtales av noen som momslageret, for du betaler ikke moms før du tar varene ut av lageret igjen.

Hvis man ordner alt av transport og lagring selv er dette mye administrasjon. Jentene valgte til slutt å ha en logistikkpartner. En slik partner henter varene og leverer til vinmonopolene og gjør alt av vareutsjekking, og det administrative med moms og dokumentasjon.

Du får også et helt annet innblikk i hva en flaske vin faktisk koster.

Når en kunde bestiller vin gjennom Vinmonopolet, er det grossisten som dekker all logistikk og frakt. Samtidig skal flere aktører ha sin del av verdien – staten gjennom avgifter, Vinmonopolet, logistikkaktører, grossisten og til slutt vinbonden.

Det betyr at på en flaske som selges for under 150 kroner, er det ofte vinbonden – den som har dyrket druene, jobbet i vinmarken og laget vinen – som sitter igjen med den minste andelen.

-Det synes vi er verdt å reflektere over.
Hos Silves Vinho mener vi at de som skaper produktet fortjener en rettferdig del av verdiskapingen. Derfor velger vi produsenter vi kjenner godt, bygger langsiktige samarbeid og har respekt for håndverket bak hver eneste flaske. God vin handler ikke bare om smaken i glasset – den handler også om menneskene som har gjort den mulig.

Økonomi og risiko

Fra utsiden ser det ut som søstrene har uendelig kapasitet, men når de begge har fulltidsjobb ved siden av er familie, venner og kjæreste en uvurderlig ressurs. Faktisk blir de en viktig del av teamet som har heiet dem frem hele veien og vært avgjørende for motivasjon, fremdrift og troen på at det umulige faktisk kan være mulig.

De ønsker spesielt å trekke frem faren, som har vært en viktig inspirasjonskilde helt fra starten. Han bistår administrativt i hverdagen, og utfordrer dem til å tenke utenfor boksen, tørre å drømme stort og ikke være redde for å være litt naive.

I tillegg har de fått verdifull bistand fra erfarne mennesker i vinbransjen som har bidratt med råd, smaking og kvalitetssikring av vinene før lansering. Deres partner i Portugal, Ana er en viktig del av teamet og sørger for at produsentene ikke bare blir produktleverandører, men nære samarbeidspartnere som deler samme visjon.

-Målet vårt er å bli den foretrukne samarbeidspartner for alle når det kommer til Portugal, og i det siste har vi merket at det kommer en del henvendelser fra portugisiske produsenter, men også franske, italienske, tsjekkiske og tyske har vist interesse. Noe som var helt fjernt for bare et år siden for noen som fremdeles ser på seg selv som underdogs.

Å være grossist kan være en uforutsigbar greie. Den største tabben jentene selv har gjort var å kjøpe inn for få vinflasker av to tendere de vant på Vinmonopolet. Selv trodde de at de hadde kjøpt så det monnet, men plutselig var begge vinene veldig populære og så ble begge utsolgt på fem dager. Og da sitter du der med skjegget i postkassa og må vente på en ny runde. Og det som er veldig synd er at hvis det kommer inn bestillinger fra Vinmonopolet og man ikke har varene på lager, så forsvinner ordren. Det er ikke sånn at kunden som har bestilt varen får beskjed at det kommer nye flasker om to dager. Neida, er den ikke på lager, så eksisterer ikke ordren lenger. Fordi de er nysgjerrige gikk jentene gjennom alle disse null-ordrene, og det avdekte tap på hundretusener. Det er sure kroner å tape, for det var ingenting man kunne forutse. Men det er jo også en risiko å ha for mye på lager, så det er en skikkelig vanskelig balansegang.

Det er også usikkerhetsmomenter med å jobbe med mindre produsenter, større gårder kan alltid mikse druer, vinmarker og årganger, slik at de får den samme vinen hvert år, men når du har en liten vingård så kan tørke eller råte ett år gjøre at vinen plutselig smaker helt annerledes enn i fjor.
Samtidige er det også noe av sjarmen og det unike med vin, at det er det kan komme noen overraskelser. Det er jo en viktig del av faget.
–Vi er jo ingen eksperter, men dette er jo noe av det vi synes er gøy med vin også. Vi hadde en 2022-årgang som var unik på sin måte, og så kom årgangen etter som var mer fruktig, men likevel den samme kompleksiteten. Det der er veldig gøy, og ikke noe vi ser på som en risiko.

Familie og bransje

Søstrene er ikke skyggeredde, men veldig klar over at de ennå har masse å lære, det tar jo lang tid å bli kjent med de over 250 unike drueartene i Portugal. Et slikt press kan føre til et stresset arbeidsmiljø, men det er lett å se at de to søstrene er glade i hverandre.

-Vi er veldig ærlige med hverandre. Vi er jo søstre, og det er veldig naturlig at søstre er uenige om mange ting, men det som er så utrolig hyggelig er at, når det kommer til dette prosjektet, så er vi enige. Vi har ikke hatt en diskusjon som ender i dårlig stemning, for vi tenker veldig likt. Den ene har sine egenskaper og kvaliteter som gjør at vi kommer en viss vei, og så har den andre sine. Vi utfyller hverandre, og slik blir vi et godt team. Men når det er familie og man er såpass tett på, så kan det jo selvfølgelig dukke opp utfordringen, men det er positivt å finne løsninger i felleskap.

-En kjent vinjournalist spurte oss om vår erfaring. Vi er kanskje blåøyde, men vi har bare positive erfaringer, det er jo sannheten, vi har møtt så mange hyggelige rause, varme folk, vi lærer altså så mye.
Denne vinjournalisten har kanskje har opplevd en bransje med spisse albuer, og ønsket å gjøre oss oppmerksomme på det. Selv om vi har avtaler, så trenger ikke det alltid å være verdt noe, da produsenter likevel kan finne på å gå til en annen grossist, så ja, det er et tøft game. Det er det jo, men vi vi har opplevd en veldig god velkomst i bransjen. Vi hadde litt forventninger nettopp om at her er det få kvinner. Det er flest menn som driver på importørsiden, mange herrer med svarte vester og en gjenkjennelig stil.

-Men vi skjelver i buksene nettopp fordi at vi har lagt så ekstremt mye egeninnsats og arbeid i å ikke bare finne de gode produsentene, men å få dem opp og frem, og synlig i det norske markedet. Så det er klart da har jo vi gjort et innmari stort stykke arbeid uten å egentlig tjene en eneste krone på det. Og en importør med større pondus og lommebok kan komme og snappe opp hele dealen. Vi har blitt advart fra produsentene våre om at de ble kontaktet av andre norske importører, så vi har ganske oversikt.

Rød tråd

-Hvis folk spør hva den røde tråden i vinene vi fører er, så har det ikke vært gjennomtenkt eller en plan om en rød tråd i det hele tatt. Vi har testet i det vide og det brede, en av våre veldig dyktige eksperter som tester vinnene våre og som er veldig behjelpelig, han oppsummerte det med at Silves Vinhos tydeligvis prefererer viner med høy syrefriskhet, velbalanserte og utmerkede matviner. Det er tydeligvis noe vi, uten at det har vært med viten og vilje, har jobbet frem.

-Det gjør også at vi naturlig trekkes mot viner med karakter og opprinnelse – viner som forteller historien om stedet de kommer fra. Ærlig talt er slike viner sjelden de billigste, men vi mener de representerer en verdi som ikke kan måles kun i pris.

-Mange forveksler fruktighet med sødme. For oss er det stor forskjell. Vi trekkes mot viner med moden frukt og intens smak, men de må alltid ha en frisk syre som gir balanse og gjør at du får lyst på neste slurk.
Det er også derfor Alvarinho har blitt en av druene vi brenner mest for. Mange nordmenn forbinder fortsatt Alvarinho med enkle terrasseviner som er perlende, eller billige Vinho Verde-viner fra studietiden. Men det bildet er ufullstendig.

-I Monção e Melgaço – det beste området for Alvarinho – kan druen gi viner med stor kompleksitet, mineralitet og lagringspotensial. Da vi besøkte Cortinha Velha, fikk vi se hvordan én enkelt drue kan uttrykke både terroir, historie og kultur når den dyrkes og vinifiseres med omtanke.
Det er nettopp slike viner vi vil ha i vår portefølje. Viner som forteller historien om stedet de kommer fra, og som viser hvor mye mer Portugal har å by på enn mange tror.

«Vi ønsker jo å være den foretrukne partneren på Portugal»

-Det kan være den foretrukne partneren i Norge, men det kan også være i Norden. Vi mener at du ikke skal være redd for å ha store ambisjoner selv om du er en liten importør nå. Du bør tenke over at hvis du blir veldig stor så kan det hende du mister litt av egen identitet, samtidig som du bør ha et mål om å overleve i denne bransjen. En vei er å tenke opp i volum for å kunne investere i de mindre aktørene, og da vil jo alltid identiteten ligge i å finne nye små aktører.

Lyst til å oppleve portugisisk vin i Norge?

For å gi flere muligheten til å oppleve den portugisiske kulturen de selv har forelsket seg i, arrangerer søstrene 27.–29. august Viva Vinho – Norges første tredagersfestival dedikert til portugisisk vin, mat og kultur.

Festivalen starter torsdag på Vaaghals i samarbeid med Hadeland Glassverk med en bransjedag. Tiago Macena holder en eksklusiv masterclass, mens den portugisiske Michelin-kokken Carlos de Medeiros viser hvordan kombinere mat og vin for å løfte begge. Den portugisiske restauranten Vadio står for serveringen og byr på autentiske smaker fra Portugal.

Fredag flytter festivalen ut blant Oslos restauranter. Sammen med utvalgte restauranter inviterer Viva Vinho til en smaksreise gjennom Portugal, der hvert sted setter sitt eget preg på opplevelsen. Blant deltakerne er Vadio på Briskeby, Vaaghals i Bjørvika og Hos Peder på Grünerløkka. Gjester kan booke bord direkte via restaurantene og få muligheten til å smake portugisisk vin, møte vinprodusentene og høre historiene bak vinene de får servert.

Lørdag runder festivalen av med et stort summer party i hagen til den portugisiske ambassaden. Her kan publikum smake nærmere 50 portugisiske viner, presentert av vinprodusentene selv. Vadio serverer portugisisk gatemat hele dagen, mens den portugisiske DJ-en Gryzzler skaper stemningen og ekte festivalfølelse.

Les mer om festivalen og bestill billetter på www.vivavinho.no.

Avslutning

-Hvis jeg skal oppmuntre noen av leserne til å starte egen vinimport så vil jeg si at det er gøy, det er utrolig gøy å lære seg noe nytt, det blir på en måte et selvrealiseringsprosjekt. Selv gjør vi det jo ikke nødvendigvis for pengene, men vi gjør det mer ut av lidenskapen. Det er morsomt, og så det er både en faglig og personlig utvikling.

Er du skremt nå? Hvis man kan leve med den risikoen og har forstått kompleksiteten av hva Camilla og Henrikke har vært igjennom er det bare å:

• begynne å lese seg opp her ( https://www.vinmonopolet.no/om-oss/drift/leverandorer/slik-blir-du-leverandor )
• fylle ut skjema her ( https://forms.office.com/r/7p6gLWw8vY )
• forstå de endeløse betingelsene og reglene du finner her ( https://www.vinmonopolet.no/om-oss/drift/leverandorer/slik-blir-du-leverandor/vedlegg-til-grossistavtale )
• Søke hos skatteetaten her ( https://www.skatteetaten.no/bedrift-og-organisasjon/avgifter/saravgifter/ )
• Og forstå reglene til Helsedirektoratet (https://www.helsedirektoratet.no/forebygging-diagnose-og-behandling/forebygging-og-levevaner/alkohol ) de er ikke så skumle som de høres ut, det er mest sunn fornuft, men det er selvfølgelig noen skjemaer du må fylle ut der også.
• Og så er det bare å hoppe på flyet ned til ditt favoritt vindistrikt og følge drømmen, og veien til suksess, akkurat som Silves Vinho har gjort.

 

 

Redaksjonen i vinblogg.no har etterhvert smakt mye godt, så når en ny smaksfestival skulle stables på beina var vi selvfølgelig ivrige. Og stilte oss derfor i kø med forhåndsbetalte billetter utenfor de gamle erverdige lokalene til Deichmanske Bibliotek rett ved tomten til det nye regjeringskvartalet. For 249 kroner kommer du inn på det gamle biblioteket, denne prisen inkluderer bruken av et vinglass du tar med fra bar til bar, og et underholdningsnummer. Sistnevnte var en opera-trance-låt fremført med fele fra et podium midt i den største salen.

Det første du må gjøre er å kjøpe monopol-pengene OnaCoin fra internett, slik at du kan bruke disse pengene til å kjøpe mat og drikke inne på arrangementet. Når vi var der fungerte ikke OnaCoin-appen, så da måtte man kjøpe bonger med vipps i en lang kø ved inngangen. Ubrukte bonger kunne ikke returneres, så her måtte man vite akkurat hvor sulten og tørst man er før man gikk inn. Dette var forøvrig noe arrangøren fikk tydelige tilbakemeldinger på i løpet av kvelden, og allerede neste morgen lå det en epost i innboksen vår hvor de lovet å kompensere for ubrukte bonger, samt å strømlinjeforme køsystemet bedre.

Det ble arrangert kurs, det eneste kurset tilgjengelig når vi var der startet før dørene åpnet, så vi kunne bare være med på de siste 20 minuttene av det times lange foredraget.I andre etasje var det smaksboder og her finner du eksklusive cremanter side om side med Jägermeister og RedBull. Noen boder hadde små matbiter, og rett bak noen live musikere fant vi også «smakebiter» på hudpleieprodukter.

 

I alle de tre salene med boder var det til enhver tid en kakafoni av minst tre musikk-kilder. Noe som ga en hektisk stemning. Noen utstillere hadde helt klart leid inn eventpersonell som først og fremst skulle servere drinker og ta bonger, men flere hadde dyktige fagpersoner som likte faget sitt. Noen vi ønsker å trekke frem som til tross for et støyende miljø greide å formidle kunnskap og interesse for det de presenterte var:

Nine Sisters Gin fra Feddie Ocean Distillery. For en herlig bedrift! Her er det girlpower i alle ledd. Og selv om vinblogg.no-redaksjonen kanskje ikke er mest kjent for Gin-festene sine så er vi alle feminister og heier på Nine Sisters. Og som en av svært få boder med ekte champagne på kjøl så var de definitivt verdt et besøk selv om musikk-anlegget deres og hos whisky-standen ved siden var i en høylytt soundclash som gjorde den gode samtalen vanskelig.

Vinmerket Yoko  fra Altia , som lager vin tilpasset det japanske kjøkken, og som derfor serverte en bit sushi til de som ville smake.

Og sist men ikke minst Gladkokken , som til tross for folkelig image og ekstremt hyggelig framferd er en drivende dyktig gourmand som kun har kvalitetsviner i sortimentet. (vi følger selvfølgelig Gladkokken på instagram, følger du vinblogg.no på instagram?)

 

Slik vi har forstått det er dette første gangen dette konseptet prøves i Oslo. Vi har sett rabatterte billetter fly øst og vest på sosiale medier, så de har kanskje ikke gjort en god nok jobb med å treffe sitt kjernepublikum. Men det hadde vært interessant å vite hva arrangørene selv anser som sitt kjernepublikum. Den pansrede RedBull-trucken med dupstep-høyttalere på taket satte en helt spesiell type stemning. En live jazz-duo ved siden av fersk tilberedt mat satte også en helt spesiell type stemning. Afterski-baren til Jägermeister satte selvsagt en helt annen type stemning. Det bittelitt roligere, men fremdeles ganske høylytte, akevitt-loftet hadde atter en annen spesiell type stemning. 

Vi kan skjønne at arrangørene muligens tenker at de vil ha noe for alle, men muligens kunne de tjent på å kategorisere litt. NRK har gjort erfaringer på at jo smalere målgrupper de spisser er produkt inn mot jo flere treffer de. Men hvis de prøver å lage «noe for alle» så får de bare negative tilbakemeldinger. Dette kan være en tanke det kreative teamet bak Et Glass Festival tar med seg videre i arbeidet med hva vi håper blir et fast arrangement i Oslo.

Som de første i Norge fikk nylig vinblogg.no-redaksjonen lov å bli med på noe veldig gøy. Det inkluderte en flott kveld med flotte venner, og mye deilig drikke. Hva kunne gå galt? For ordens skyld opplyses det om at vi mottok dette tilbudet gratis, og omtalen kan være noe farget av dette.

Dere skal få hele historien, men først litt bakgrunn.
Fra en enkel huskeliste for handling på systembolaget har etterhvert dette prosjektet plutselig blitt noe vi legger med litt ressurser i og til vår store overraskelse: noe noen andre enn oss leser!
Når den nye sosiale nettverksappen ClubHouse dukket opp var noen av oss tidlig ute, og siden det var mulig å skrive om seg selv i bio’en, så skrev vi at vi drev med vinblogg.no.

Vi kom raskt i kontakt med den drivende dyktige vinsommelieren Ninni Emilie Næss. Hun er Norges yngste Head Sommelier noen sinne og et stjerneskudd på vei oppover vinhimmelen. Når hun satte i gang med sine Lavterskel vinsmakinger hver tirsdag på ClubHouse var vi der og sørget for at det ble lavterskel nok.
Siden koronarestriksjoner gjør det umulig å holde vinbaren hun jobber på åpen har hun sett på muligheten for å avholde vinsmakinger innenfor lovbestemmelsene, og de til enhver tid gjeldende råd fra kommunen. Hun har også knyttet til seg den nyutdannede, men svært kompetente sommelieren Helene Midtli. Tilbudet skal snart lanseres, men før den tid trengte de å teste ut konsept og gjennomføring. Og der begynner denne historien.

Når de to sommelierene ankom i flotte drakter og hver sin offisielle sommelier-pin hadde de med seg alt av vin og glass. Vi trengte kun å stille med et lokale hvor vi kunne samles under forsvarlige former, og CheezeDoodles. Eller, vi trengte nok ikke å stille med det siste, men vi gjorde det allikevel…

Kveldens tema var satt til musserende vin, og ble derfor standsmessig startet med at vi fikk instruksjon i sabling. Eller heter det sablering? Utover kvelden ble dette ordet bare lenger og lenger, jeg tror vi endte på at det nok helt sikkert ikke heter sabletasjon. Vi ble lovet at det skulle være veldig lett, og hvis vi bare gjorde akkurat som de sa så skulle vi unngå uhell. Visste du for eksempel at man kan gjøre sablering på stort sett all musserende vin UNNTATT prosecco? OK, til verket. De to første flaskene gikk som en drøm, men så var det kara fra ferieklubben sin tur, og da gikk det litt verre. Førstemann fikk av korken, men en del av flasken/halsen/den øverste ringen ingen vet hva heter på toppen av flaska spratt bakover og knipset til tommeltotten på den tapre sabløren, som fikk trøst av husets mamma, og kom raskt til hektene igjen. Sistemann derimot gjorde to halvhjertede forsøk før han endelig greide å slå av et skår av flasketoppen. Deretter sto alle måpende og ventet helt til flasken fikk nok og tok tingene i egne hender. Så uten forvarsel tok korken med seg toppen av flasken og dro til skogs, med et flott popp.
Sablering var veldig gøy, og ikke noe vi hadde turt å prøve uten oppbacking fra proffene.

Så satte smakingen i gang. Først fikk vi prosecco, nærmere bestemt folkefavoritten Valdobbiadene Prosecco Superiore Brut. Først brukte vi litt tid på å sjokkert konstatere at vi vistnok aldri har blogget denne, merkelige greier. Vinblogg-panelet syntes denne var fin… Så fikk vi servert Soler-Jove Cava Brut Reserva til å sammenligne med(som vi heller aldri har blogget om tydeligvis)…
Vi ble lovet at det skulle være lett å se forskjell på boblene, dette var slett ikke lett å se, men det var utrolig lett å kjenne/smake forskjell på boblingen i de to vinene. Proseccoen hadde masse store bobler. Cavaen føltes mer elegant. Vi har lært at det er fint å si at viner er komplekse, og det er ingen tvil om at cavaen var mer kompleks, og i test med ostepop overdøvet ostepopen smaken av proseccoen veldig lett.

Detetter sammenligne vi cavaen med en cremant som het Andre Delorme Cremant De Bourgogne. Denne hadde vi ihvertfall blogget om før, og den var minst like god som vi husket den. Det er interessant å observere at ingen av smaksreferansene som brukes i de to blogg-smakingene vi har hatt om disse vinene ble nevnt av de proffe vinsommelierene. Under sammenligningen av prosecco og cava så ble vi fortalt at det var en klar gummistrikklukt, dette ble lett å teste da vertskapet (selvfølgelig) hadde en boks gummistrikk liggende lett tilgjengelig. Det var ikke så mange av oss som syns det lignet i det hele tatt. Men! Når vi sammenlignet den samme cavaen mot cremanten så kjente alle gummistrikk-lukta! Dette er så merkelig at vi gladelig deler ut noen eksklusive vinblogg.no-klistremerker til den av våre lesere som følger oss på Instagram og forklarer hvorfor det er sånn som kommentar under denne posten.
Men altså den cremanten er fremdeles veldig god, og den var uten tvil den vinen som luktet best i kveld. På dette punktet svevde samtalen noe ut rundt det faktumet at vinblogg.no-redaksjonen lot seg veldig fascinere av dialekten til den ene vinsommelieren, og hvordan hun uttalte «lukt». Vi likte det veldig godt, og hvis du vil høre det selv så kan du være heldig og møte Helene på lavterskel vinsmaking på ClubHouse på tirsdager klokka 20.00 under korona-perioden. Eller bestille din egen vinsmaking da (mer om dette lenger ned).

Deretter fikk vi en musserende rosé fra England merke Nyetimber Rosé. Vi har smakt Nyetimber før og er fan av merket. Engelskmennene i sør har samme jordsmonnet som i champagne-regionen, og takket være klimaendringene så har de nå forholdene for å lage bedre champagne enn i Champagne. Hvor det etterlater de gamle klassiske Champagne-merkene vet jeg ikke, men jeg vet vi har testet ekte champagner som vi syns smaker dårligere enn Nyetimber. Denne roséen er dritbælmbar. Vel vitende om at dette er kveldens sjette flaske kan vi slå fast at den ikke har noen av de smakene vi ikke liker, og masse av de smakene vi liker. Opp mot ostepop var det interessant hvordan vinens gode smaker fremdeles var dominante i munnen etter ostepop. Som jo er i sterk kontrast til proseccoens møte med samme ostepop.

Og med det var det offisielle programmet over, men som en liten bonus åpnet vertskapet en rødvin vi hadde kjøpt i Albania. Sommelierene hadde masse fint å si om vinen, men for å være ærlig så smakte den høgg, og det var bare tull å skulle drikke opp.

Som en oppsummering av opplegget kan vi si at opplegget var laget for seks personer, og det ble servert seks flasker musserende vin. Oppbyggingen av kvelden og temaer vi var innom var fin. Tatt i betraktning den intellektuelle profilen til denne bloggen gikk vi ikke veldig i dybden på noen av temaene, men det er jo fint når man egentlig bare vil ha en morsom kveld. Disse sommelierene er kunnskapsrike nok til å kunne sette sammen mer fagtunge smakinger om ønskelig.

Dette var Helenes første vinsmaking med kunder, og vi håper vi ikke skremte henne og at hun gjør det igjen.
Noen av oss kjente mange av duftene proffene kunne kjenne, andre kjente ingen. Men det skal sies at det kan være vrient å fokusere på så mange nye dufter under pollensesongen.

Hvis dere vil prøve dette selv anbefaler vi at dere tar kontakt på ninni@vinsommelier.no